En utrolig opplevelse om resulterte i denne artikkelen som bl.a. er publisert i
Sons of Norway Leiv Eiriksson Lodge:
Artikkel skrevet av Tone Tjensvold Barstad.:
Elisabeth Fedde
Den norske Florence
Nightingale
Tonette Elisabeth
Fedde ble født 25. desember 1850 på Feda i Kvinesdal. Hun var nummer tre
i en søskenflokk på sju.
Foreldrene var
Andreas Willumsen Fedde, av yrke sjømann, senere gårdbruker og hustru Anne
Marie Olsdatter. Elisabeth Fedde vokste opp på gården Fedde. Moren var
mye syk og faren ga opp sjølivet og ble bonde. Moren døde 46 år gammel, da
Elisabeth var 14 år. Hun hjalp sine eldre søstre med husholdningen.
Elisabeth Feddes
barndomshjem i Feda. Bildet er tatt i oktober 2015 av Tone Tjensvold Barstad
19 år gammel reiste
Elisabeth til Stavanger. Hun begynte å arbeide som hushjelp hos meglerfamilien
Siqveland. På onsdagskveldene tok hun turen til «Betania» og hørte på
presten Lars Oftedal. Familien hun arbeidet hos betydde mye for henne.
De var haugianere.
Faren døde i 1873 og
hun har fortalt at med hans død ble livet hennes forandret. Tanken om å
bli diakonisse vokste frem og Elisabeth skrev søknad til Diakonissehuset i
Oslo. Elisabeth var usikker på om hun skulle sende søknaden og søkte råd
hos Lars Oftedal. Han leste gjennom søknaden hennes og sa «Udenfor min
dør er det en postkasse, læg brevet der!».
4. desember 1873 kom
Elisabeth til Oslo, hvor hun ble tatt opp som elev ved Diakonissehuset.
Hun var inspirert av en sterk haugiansk ånd og behov for å tjene andre,
åndelig og legemlig. Hun ble sendt for å hjelpe syke både i Lier,
Holmestrand og Drammen.
Fra tid til annen
besøkte Elisabeth Feda og hun var den første som hadde søndagsskole i Feda. Det
var i 1878.
I desember 1878, dro
Elisabeth Fedde til Tromsø. Reisen med skipet «Jupiter» tok 3 uker. Det ble et
hardt og anstrengende arbeid for Elisabeth i Tromsø, et arbeid som blant annet
besto i å hjelpe enker og foreldreløse etter en orkan. I 1882 forlot diakonisse
Elisabeth Tromsø. Hun var da blitt alvorlig syk etter å ha utført
en obduksjon. Hun fikk blodforgiftning og magetrøbbel. Hun dro til sin
yngste søster, Oline Margrethe, i Mandal. Hun frisknet omsider til.
1.
juledag i 1882, som for øvrig var hennes 32 års dag, fikk Elisabeth brev
fra sin svoger i Brooklyn der det bl.a. stod "TØR DU, VIL DU og KAN DU
KOMME OG GJØRE NOE FOR DE FATTIGE OG SYKE NORDMENN I BROOKLYN. Elisabeth både
turde og ville.
Elisabeth Fedde tok
sitt livs store avgjørelse. 23. mars 1883 dro hun med dampskipet «Geiser»
på vei over Atlanteren. Ved å motta kallet på egen hånd mistet hun sin status
som norsk diakonisse og dermed også sin tilknytning og mulighet til hjelp fra
Diakonissehuset.
Hun ankom New York 8. april 1883.
Hennes arbeid bestod
i å hjelpe fattige, syke og nødlidende norske sjømenn og emigranter. I
løpet av de to første ukene opprettet hun en komite for Syge- og Fattigpleie.
Arbeidet var
krevende og hun skrev « De norske fattige og nødlidende var spredt over
hele byen, så det er vanskelig å rekke rundt til alle». Det første året
hadde hun 1500 syke og husbesøk.
I påvente av et eget
hospital, leide Elisabeth Fedde en liten leilighet. Fattigdommen var stor
og når hun kom hjem fra oppdrag, satt det gjerne mennesker på trappen hennes og
håpet på å få mat eller klær.
I hjemmene stod det
mange ganger slett ikke bra til. Hun møtte lidelse og nød, forkommenhet og
omsorgssvikt. Fattigdommen var stor i Red Hook området. Arbeidsledigheten og
alkoholmisbruket var stort. Mangel på språkkunnskaper gjorde flere hjelpeløse i
starten.
Lang fra alle hadde
forutsetninger for å lykkes i USA. Mange kriminelle og prostituerte ble
sendt over fra Norge som et «redgningsprosjekt». For mange prostituerte
var emigrasjon kanskje den eneste muligheten til å starte på nytt. I
tidsrommet 1. januar 1879 til 31.12.1884 viser emigrasjonsprotokoller fra
Kristiania at 71 prostituerte kvinner utvandret fra Norge. Flere av disse
tok søster Elisabeth seg av.
I store familien var
det gjerne et «sort får». Å sende personen til Amerika var ofte en utvei
og mange ganger gikk det ikke så godt i mulighetenes land heller.
Det manglet ikke på
arbeidsoppgaver for Søster Elisabeth, hun imøtekom fysiske, åndelige, sosiale
og praktiske behov og ble for mange bindeleddet mellom sykehus, myndigheter og
familie. Hun pleiet de syke, var jordmor og sjelesørger. Hun organiserte og
distribuerte praktisk hjelp i form av mat, klær penger og returbilletter til
Norge. Hun fungerte også som arbeidsformidler for nyankomne nordmenn. Ikke
minst sørget hun for at foreldreløse barn fikk nødvendig omsorg og tilsyn. Arbeidet
var krevende og ga lite pusterom, hun skulle være tilgjengelig dag og natt.
Ønske om et eget
hospital ble drivkraften. I april 1885, to år etter ankomsten til
Brooklyn, stod det første sykehuset klart og Elisabeth Fedde stod selv for
planlegging innredning. Dette var et leid hus med ni senger. Seks av
sengene var for betalende pasienter og 3 for friplasser. Men søster
Elisabeth fortalte at det ofte var omvendt. Om overgangen til det nye
sykehuset skrev Elisabeth « Det er med blanding av frykt og haab jeg saa
fremtiden i møte. Naa skulle jeg forlate mitt første hjem, hvor saa mangen tåre
var feldt».
Arbeidet ga mange
utfordringer. En av dem var å skaffe penger til arbeidet. Hun gikk til de
statlige myndigheter og la fram saken. Hun forteller om da hun ble ført
fram for komiteen i senatet som hadde med pengestøtten å gjøre: « Vær så god,
søster Elisabeth Fedde, ønsker De at staa eller sitte? Da jeg foretrakk at
staa, reiste forsamlingen seg. Der blev stille i
salen og saa begynte jeg paa min skjelvende maate at lægge ut om oss
norske. Da jeg hadde forklart om vort arbeide og dets vekst her, hadde
jeg slikt mot at nu kunde jeg gjerne ha talt for kongen. Jeg fremholdt at vi
tok ind syke av alle nationer, naar de kom med vor sykevogn saa maatte vi også
ha rett til at faa samme statsbidrag som de øvrige hospitaler og jeg søkte om
4.000 dollar aarlig» og det fikk hun.
Både det norske og amerikanske flagg prydet bygningen.
I 1889 ble tomt
kjøpt og det ble bygget et nytt «The Norwegian Deaconess Home and Hopital» med
30 sykesenger. Søster Elisabeth omtalte sykehuset som «den første
barmhjertelighetsanstalt blant vårt folk i Amerika».
Sykehuset vokste
rask til 100 senger. Elisabeth Fedde ble innimellom innvilget
ferie. I løpet av tiden i USA var hun hjemme i Norge to ganger, i 1886 og i
1893.
Under en lengre
reise i 1888, besøkte hun også Minneapolis. Det brakte henne i kontakt med det
norske miljøet der og bl.a. pastor Sven Oftedal, bror av Lars Oftedal i Stavanger.
Hun ble engasjert og startet også et hospital i Minneapolis. I to år stod
Elisabeth for driften av dette sykehuset.
Hun medvirket også
til starten av sykehuset The Norwegian Lutheran Deaconess Society i Chicago.
Tilbake i New York
fortsatte hun arbeidet og i 1889 fikk hun drahjelp fra Kristiania.
Støtten skapte ny optimisme i det videre arbeidet. Søster
Elisabeth var den selvskrevne lederen og hennes myndighet avtok ikke med årene.
De var nå oppe i
2000 pasienter årlig. En dag var det en ulykke i nærheten og de fikk inn 41
pasienter. Elisabeth forteller: « Alle rom var opptatt også min egen
seng. En skuespiller hadde fått foten brukket slik at tærne stod der hvor
hælen skulle være. Alle 11 legene og søstrene arbeidet til de var dødstrette.
Ingen av pasientene etter ulykken døde».
Hennes anseelse
blant folk flest var stor og myndighetene så den betydning sykehuset fikk. Her
ble alle pasienter mottatt, uansett religiøs og etnisk bakgrunn.
Sykehuset ble også bedt om å bidra med ambulanse tjeneste. Hun
klarte omsider å anskaffe en hest.
Søster Elisabeth var
den første som startet søndagsskole i Brooklyn. Det var i et leid
metodistlokale. Da hun sluttet som søndagsskolelærer i 1896, var det 120 barn
som møtte fast hver søndag.
Elisabeth fikk mye
utrettet i løpet av sine 13. år i USA, men arbeidet hadde tatt på kreftene.
Den siste pasienten hun tok i mot var en ung mann som hadde falt ned og
brukket ryggen. Han var fattig og alene.
I 1896 tok hun
farvel med sitt livsverk i Brooklyn. Søster Elisabeth skriver: « utenfor
døra stod en elegant vogn med to hvide hester. Jeg steg inn og kjørte til det
tyske Dampskib som skulde føre meg til Bremen og derfra over Hamburg til
Flekkefjord, hvor jeg var i ro i 2 måneder. Saa flyttede jeg ind i mitt
barndomshjem på Feda, som jeg havde forladt for 27 år siden. Her kom jeg
efter alvorlig overveielse til det resultat at min diakonissevirksomhet var til
ende og sendte saa min resignastion med takk for den kjærlighet og hjelp som
var ydet meg».
Vel tilbake i Norge
kjøpte Elisabeth Fedde gården på Feda tilbake fra sin bror Villum og hans kone
Katrine.
5. november 1898 ble
Elisabeth Fedde gift med sin fetter, Ole Andreas Slettebø. Hun var
nå 46 år gammel. Elisabeth og Ole Andreas ble boende på gården
Slettebø ved Egersund. Ektefellen Ole Andreas drev som bonde, men
underviste også på skolen på Slettebø.
Elisabeths bror,
Villum og hans kone Kartrine, døde og to av deres barn, Ida og Jakob
vokste opp hos Elisabeth og Ole Andreas på Slettebø. Jakob bodde på
Slettebø til han dro til Amerika og jobbet som snekker der. Han kom tilbake til Norge i 1908 og kjøpte
tilbake heimegården på Feda av sin tante Elisabeth, det tidligere
barndomshjemmet til Elisabeth Fedde. Ida
bodde på Slettebø og gikk bl.a. på husmorskolen på Helleland. Ida døde 36 år
gammel.
Elisabeth Fedde
beskrives som en høy og myndig dame. Hun gjorde inntrykk hvor hun kom.
Hun var ikke som andre bondekoner. All hennes kunnskap kom familie og
naboer til gode når sykdom herjet. Hun ble sett på som en lokal lege og hun
sparte seg ikke. Bak strengheten var det vennlighet og
gjestfrihet.
Hun likte også godt å være i fjøset hos dyrene.
Hun likte også godt å være i fjøset hos dyrene.
Slettebø i Egersund. Gården til Elisabeth og Ole Slettebø er den første til høyre.
Elisabeth var i
mange år også med i skoletilsyn og i vergerådet i Eigersund.
Søster Elisabeth som hun kalles, var tilbake i Brooklyn i 1904.
Det planlagte sykehuset hun forlot da hun dro tilbake til Norge, var nå
endelig ferdig og hun dro over for å delta på innvielsen av sykehuset, The
Norwegian Deaconesses Home and Hospital i Brooklyn. Dette hospitalet
eksisterer den dag i dag i Brooklyn men under navnet NYU Lutheran Medical
Center.
Sykehusinngangen 2015
I 1943 skriver en New York-korrespondent: « Norsk hospital vokser igjen. Et av de største og mest moderne i New York. I 75 år har det stått som den norske utvandringens største humanitære minnesmerke. Det har 400 senger. Det hele hadde sin begynnelse i 1880 årene, da en norsk diakonisse ble tilkalt, søster Elisabeth Fedde. Hun ble den første lutherske diakonisse i Amerika. Hennes navn og gjerning er uløselig knyttet til det sosiale hjelpearbeidet blant norske utvandrere. På amerikansk hold er søster Elisabeth blitt satt på linje med Florence Nightingale og sammen med henne nevnt i gruppen av de 12 kvinner som har gitt de største bidrag i verden til sykepleiens sak.»
Hennes arbeid ble
høyt verdsatt og ble i 1941 hedret som en av 12 sykepleie pionerer i en egen
årskalender.
Sykehuset har inntil
nylig vært et selvstendig sykehus drevet i Elisabeth Feddes ånd. Alle som
kommer til sykehuset i Brooklyn og trenger hjelp, får den hjelp de trenger,
enten de kan betale for seg eller ikke. Sons of Norway Leiv Eiriksson
Lodge på Sandnes/Jæren var på besøk på dette hospitalet i september 2015.
Besøket gjorde et sterkt inntrykk på deltakerne. Det var også laget
et lite museum på hospitalet om Elisabeth Fedde – en person som ble og fortsatt
blir høyt verdsatt i det norskamerikanske miljøet, ja blant mange miljøer i
Brooklyn/USA.
Elisabeth Fedde ble
ikke glemt. På sin 70 års dag fikk hun telegram fra hospitalet i Brooklyn som
blant annet sa: «Så lenge hospitalet består, vil Deres gjerning ikke bli glemt».
Da hun døde ble det holdt minnegudstjeneste ved sykehuset.
Det er laget et
museum på NYU Lutheran Medical Center i Brooklyn som viser hennes liv.
Fra Museet NYU Lutheran
Medical Center i Brooklyn. Foto: Tone
Tjensvold Barstad
Foto: Tone Tjensvold Barstad
Foto:
Tone Tjensvold Barstad
Foto:
Tone Tjensvold Barstad
Elisabeth bodde frem
til sin død i 1921 på gården Slettebø ved Egersund.
Hun er gravlagt på
kirkegården i Egersund.
Familien Fedde i USA
tok initiativ til å få laget en minneplate av Elisabeth Fedde.
Minneplaten er reist utenfor Feda Kirke og ble avduket 2. juli 2003 av
slektninger fra USA.
Minnesmerket som er reist utenfor Feda Kirke i Kvinesdal. Foto : Tone Tjensvold Barstad
Graven til Elisabeth Fedde Slettebø og ektefellen
Ole A.P. Slettebø – Egersund kirkegård
Foto: Tone Tjensvold Barstad, oktober 2015
Tonette Elisabeth
Fedde født 25.12.1850 på Feda – død 25.02.1921 Slettebø, Egersund
og ektefelle
Ole Andreas Pedersen Slettebø
født 23.11.1843 Egersund – død 20.10.1924 Slettebø, Egersund
Jeg vil rette en takk til Sverre Jakobsen som har
bidratt med stoff og bilder til denne historien.
Andre kilder som er brukt:
Årbok for Dalane «Kvinners virke» DF 1998 – 1999
Kristin Kavli Adriansen, Sterk,
fri og kallet – masteroppgave
Av A.S. Dancke: Erindring om Ole A.P.
Slettebø og hustru Elisabeth Slettebø født Fedde
John Mikal Dancke
Private opplysninger
5. september 2015 besøk på NYU Lutheran Medical Center i Brooklyn. Fra venstre Tone Tjensvold Barstad
og vår guide under vårt besøk på hospitalet, Pastor David Rommereim
Historien
er skrevet av
Tone Tjensvold Barstad
president i Sons of Norway Leiv
Eiriksson Lodge Sandnes/Jæren
Bryne, 10.11.2015
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar