Besøk på Elisabeth Feddes hospital i Brooklyn

Under vår tur til Amerika i september 2015, var vi på besøk på hospitalet som ble stiftet av Elisabeth Fedde, Den norske Florence Nightingale.
En utrolig opplevelse om resulterte i denne artikkelen som bl.a. er publisert i
Sons of Norway Leiv Eiriksson Lodge:

Artikkel skrevet av Tone Tjensvold Barstad.:

 

Elisabeth Fedde

Den norske Florence Nightingale

 

Tonette Elisabeth Fedde ble født 25. desember 1850 på Feda i Kvinesdal.  Hun var nummer tre i en søskenflokk på sju.

Foreldrene var Andreas Willumsen Fedde, av yrke sjømann, senere gårdbruker og hustru Anne Marie Olsdatter.  Elisabeth Fedde vokste opp på gården Fedde. Moren var mye syk og faren ga opp sjølivet og ble bonde. Moren døde 46 år gammel, da Elisabeth var 14 år. Hun hjalp sine eldre søstre med husholdningen.

       Elisabeth Feddes barndomshjem i Feda. Bildet er tatt i oktober 2015 av Tone Tjensvold Barstad

 

19 år gammel reiste Elisabeth til Stavanger. Hun begynte å arbeide som hushjelp hos meglerfamilien Siqveland.  På onsdagskveldene tok hun turen til «Betania» og hørte på presten Lars Oftedal.  Familien hun arbeidet hos betydde mye for henne.  De var haugianere.

Faren døde i 1873 og hun har fortalt at med hans død ble livet hennes forandret.  Tanken om å bli diakonisse vokste frem og Elisabeth skrev søknad til Diakonissehuset i Oslo.  Elisabeth var usikker på om hun skulle sende søknaden og søkte råd hos Lars Oftedal.  Han leste gjennom søknaden hennes og sa «Udenfor min dør er det en postkasse, læg brevet der!».

4. desember 1873 kom Elisabeth til Oslo, hvor hun ble tatt opp som elev ved Diakonissehuset.  Hun var inspirert av en sterk haugiansk ånd og behov for å tjene andre, åndelig og legemlig.  Hun ble sendt for å hjelpe syke både i Lier, Holmestrand og Drammen.

Fra tid til annen besøkte Elisabeth Feda og hun var den første som hadde søndagsskole i Feda. Det var i 1878.

I desember 1878, dro Elisabeth Fedde til Tromsø. Reisen med skipet «Jupiter» tok 3 uker. Det ble et hardt og anstrengende arbeid for Elisabeth i Tromsø, et arbeid som blant annet besto i å hjelpe enker og foreldreløse etter en orkan. I 1882 forlot diakonisse Elisabeth Tromsø.  Hun var da blitt  alvorlig syk etter å ha utført en obduksjon. Hun fikk blodforgiftning og magetrøbbel.  Hun dro til sin yngste søster, Oline Margrethe,  i Mandal. Hun frisknet omsider til.                                                

1. juledag i 1882, som for øvrig var hennes 32 års dag,  fikk Elisabeth brev fra sin svoger i Brooklyn der det bl.a. stod "TØR DU, VIL DU og KAN DU KOMME OG GJØRE NOE FOR DE FATTIGE OG SYKE NORDMENN I BROOKLYN. Elisabeth både turde og ville.

Elisabeth Fedde tok sitt livs store avgjørelse.  23. mars 1883 dro hun med dampskipet «Geiser» på vei over Atlanteren. Ved å motta kallet på egen hånd mistet hun sin status som norsk diakonisse og dermed også sin tilknytning og mulighet til hjelp fra Diakonissehuset.                                                                       

Hun ankom New York 8. april 1883.                                                                                              Hennes arbeid bestod i å hjelpe fattige, syke og nødlidende norske sjømenn og emigranter.  I løpet av de to første ukene opprettet hun en komite for Syge- og Fattigpleie.

Arbeidet var krevende og hun  skrev « De norske fattige og nødlidende var spredt over hele byen, så det er vanskelig å rekke rundt til alle».  Det første året hadde hun 1500 syke og husbesøk.

I påvente av et eget hospital, leide Elisabeth Fedde en liten leilighet.  Fattigdommen var stor og når hun kom hjem fra oppdrag, satt det gjerne mennesker på trappen hennes og håpet på å få mat eller klær.

I hjemmene stod det mange ganger slett ikke bra til. Hun møtte lidelse og nød, forkommenhet og omsorgssvikt. Fattigdommen var stor i Red Hook området. Arbeidsledigheten og alkoholmisbruket var stort. Mangel på språkkunnskaper gjorde flere hjelpeløse i starten.

Lang fra alle hadde forutsetninger for å lykkes i USA.  Mange kriminelle og prostituerte ble sendt over fra Norge som et «redgningsprosjekt».  For mange prostituerte var emigrasjon kanskje den eneste muligheten til å starte på nytt.  I tidsrommet 1. januar 1879 til 31.12.1884 viser emigrasjonsprotokoller fra Kristiania at 71 prostituerte kvinner utvandret fra Norge.  Flere av disse tok søster Elisabeth seg av.

I store familien var det gjerne et «sort får».  Å sende personen til Amerika var ofte en utvei og mange ganger gikk det ikke så godt i mulighetenes land heller.

Det manglet ikke på arbeidsoppgaver for Søster Elisabeth, hun imøtekom fysiske, åndelige, sosiale og praktiske behov og ble for mange bindeleddet mellom sykehus, myndigheter og familie. Hun pleiet de syke, var jordmor og sjelesørger. Hun organiserte og distribuerte praktisk hjelp i form av mat, klær penger og returbilletter til Norge. Hun fungerte også som arbeidsformidler for nyankomne nordmenn. Ikke minst sørget hun for at foreldreløse barn fikk nødvendig omsorg og tilsyn. Arbeidet var krevende og ga lite pusterom, hun skulle være tilgjengelig dag og natt.

Ønske om et eget hospital ble drivkraften.  I april 1885, to år etter ankomsten til Brooklyn, stod det første sykehuset klart og Elisabeth Fedde stod selv for planlegging innredning. Dette var et leid hus med ni senger.  Seks av sengene var for betalende pasienter og 3 for friplasser.  Men søster Elisabeth  fortalte at det ofte var omvendt. Om overgangen til det nye sykehuset skrev Elisabeth « Det er med blanding av frykt og haab jeg saa fremtiden i møte. Naa skulle jeg forlate mitt første hjem, hvor saa mangen tåre var feldt».

Arbeidet ga mange utfordringer.  En av dem var å skaffe penger til arbeidet. Hun gikk til de statlige myndigheter og la fram saken.  Hun forteller om da hun ble ført fram for komiteen i senatet som hadde med pengestøtten å gjøre: « Vær så god, søster Elisabeth Fedde, ønsker De at staa eller sitte? Da jeg foretrakk at staa,  reiste forsamlingen  seg.   Der blev stille i  salen og saa begynte jeg paa min skjelvende maate at lægge ut om oss norske.  Da jeg hadde forklart om vort arbeide og dets vekst her, hadde jeg slikt mot at nu kunde jeg gjerne ha talt for kongen. Jeg fremholdt at vi tok ind syke av alle nationer, naar de kom med vor sykevogn saa maatte vi også ha rett til at faa samme statsbidrag som de øvrige hospitaler og jeg søkte om 4.000 dollar aarlig» og det fikk hun.                                         Både det norske og amerikanske flagg prydet bygningen.

I 1889 ble tomt kjøpt og det ble bygget et nytt «The Norwegian Deaconess Home and Hopital» med 30 sykesenger. Søster Elisabeth omtalte sykehuset som «den første barmhjertelighetsanstalt blant vårt folk i Amerika».

Sykehuset vokste rask til 100 senger.   Elisabeth Fedde ble innimellom innvilget ferie. I løpet av tiden i USA var hun hjemme i Norge to ganger, i 1886 og i 1893.

Under en lengre reise i 1888, besøkte hun også Minneapolis. Det brakte henne i kontakt med det norske miljøet der og bl.a. pastor Sven Oftedal, bror av Lars Oftedal i Stavanger. Hun ble engasjert og startet også et hospital i Minneapolis.  I to år stod Elisabeth for driften av dette sykehuset.

Hun medvirket også til starten av sykehuset The Norwegian Lutheran Deaconess Society i Chicago.

Tilbake i New York fortsatte hun arbeidet og i 1889 fikk hun drahjelp fra Kristiania.   Støtten skapte ny optimisme i det videre arbeidet.  Søster Elisabeth var den selvskrevne lederen og hennes myndighet avtok ikke med årene.

De var nå oppe i 2000 pasienter årlig. En dag var det en ulykke i nærheten og de fikk inn 41 pasienter.  Elisabeth forteller: « Alle rom var opptatt også min egen seng.  En skuespiller hadde fått foten brukket slik at tærne stod der hvor hælen skulle være.  Alle 11 legene og søstrene arbeidet til de var dødstrette. Ingen av pasientene etter ulykken døde».

Hennes anseelse blant folk flest var stor og myndighetene så den betydning sykehuset fikk. Her ble alle pasienter mottatt, uansett religiøs og etnisk bakgrunn.   Sykehuset ble også bedt om å bidra med ambulanse tjeneste.  Hun klarte omsider å anskaffe en hest.

Søster Elisabeth var den første som startet søndagsskole i Brooklyn. Det var i et leid metodistlokale. Da hun sluttet som søndagsskolelærer i 1896, var det 120 barn  som møtte fast hver søndag.

Elisabeth fikk mye utrettet i løpet av sine 13. år i USA, men arbeidet hadde tatt på kreftene.  Den siste pasienten hun tok i mot var en ung mann som hadde falt ned og brukket ryggen. Han var fattig og alene.

I 1896 tok hun farvel med sitt livsverk i Brooklyn.  Søster Elisabeth skriver: « utenfor døra stod en elegant vogn med to hvide hester. Jeg steg inn og kjørte til det tyske Dampskib som skulde føre meg til Bremen og derfra over Hamburg til Flekkefjord, hvor jeg var i ro i 2 måneder.  Saa flyttede jeg ind i mitt barndomshjem på Feda, som jeg havde forladt for 27 år siden.  Her kom jeg efter alvorlig overveielse til det resultat at min diakonissevirksomhet var til ende og sendte saa min resignastion med takk for den kjærlighet og hjelp som var ydet meg».

Vel tilbake i Norge kjøpte Elisabeth Fedde gården på Feda tilbake fra sin bror Villum og hans kone Katrine.

5. november 1898 ble Elisabeth Fedde gift med  sin fetter, Ole Andreas Slettebø.  Hun var nå 46 år gammel.   Elisabeth og Ole Andreas ble boende på gården Slettebø ved Egersund.  Ektefellen Ole Andreas drev som bonde, men underviste også på skolen på Slettebø.

                                

            Elisabeth Fedde 1850 - 1921 og ektefellen Ole Andreas Pedersen Slettebø 1843 - 1924

 

Elisabeths bror, Villum og hans kone Kartrine, døde og to av deres barn, Ida og Jakob  vokste opp hos Elisabeth og Ole Andreas på Slettebø.  Jakob bodde på Slettebø til han dro til Amerika og jobbet som snekker der.  Han kom tilbake til Norge i 1908 og kjøpte tilbake heimegården på Feda av sin tante Elisabeth, det tidligere barndomshjemmet til Elisabeth Fedde.  Ida bodde på Slettebø og gikk bl.a. på husmorskolen på Helleland. Ida døde 36 år gammel.

Elisabeth Fedde beskrives som en høy og myndig dame. Hun gjorde inntrykk hvor hun kom.  Hun var ikke som andre bondekoner. All hennes kunnskap kom familie og naboer til gode når sykdom herjet. Hun ble sett på som en lokal lege og hun sparte seg ikke.    Bak strengheten var det vennlighet og gjestfrihet.                                                                                                                                                                        
Hun likte også godt å være i fjøset hos dyrene.

                Slettebø i Egersund. Gården til Elisabeth og Ole Slettebø er den første til høyre.

 

Elisabeth var i mange år også med i skoletilsyn og i vergerådet i Eigersund.

Søster Elisabeth som hun kalles, var tilbake i Brooklyn i 1904.  Det planlagte sykehuset hun forlot da hun dro tilbake til Norge, var nå endelig ferdig og hun dro over for å delta på innvielsen av sykehuset, The Norwegian Deaconesses Home and Hospital i Brooklyn.  Dette hospitalet eksisterer den dag i dag i Brooklyn men under navnet NYU Lutheran Medical Center.

                                         
                                                                      Sykehusinngangen 2015


I 1943 skriver en New York-korrespondent: « Norsk hospital vokser igjen. Et av de største og mest moderne i New York.  I 75 år har det stått som den norske utvandringens største humanitære minnesmerke. Det har 400 senger.  Det hele hadde sin begynnelse i 1880 årene, da en norsk diakonisse ble tilkalt,  søster Elisabeth Fedde. Hun ble den første lutherske diakonisse i Amerika. Hennes navn og gjerning er uløselig knyttet til det sosiale hjelpearbeidet blant norske utvandrere. På amerikansk hold er søster Elisabeth blitt satt på linje med Florence Nightingale og sammen med henne nevnt i gruppen av de 12 kvinner som har gitt de største bidrag i verden til sykepleiens sak.»

Hennes arbeid ble høyt verdsatt og ble i 1941 hedret som en av 12 sykepleie pionerer i en egen årskalender.

Sykehuset har inntil nylig vært et selvstendig sykehus drevet i Elisabeth Feddes ånd. Alle som kommer til sykehuset i Brooklyn og trenger hjelp, får den hjelp de trenger, enten de kan betale for seg eller ikke.  Sons of Norway Leiv Eiriksson Lodge på Sandnes/Jæren var på besøk på dette hospitalet i september 2015.  Besøket gjorde et sterkt inntrykk på deltakerne.  Det var også laget et lite museum på hospitalet om Elisabeth Fedde – en person som ble og fortsatt blir høyt verdsatt i det norskamerikanske miljøet, ja blant mange miljøer i Brooklyn/USA.

Elisabeth Fedde ble ikke glemt. På sin 70 års dag fikk hun telegram fra hospitalet i Brooklyn som blant annet sa: «Så lenge hospitalet består, vil Deres gjerning ikke bli glemt». Da hun døde ble det holdt minnegudstjeneste ved sykehuset.

Det er laget et museum på  NYU Lutheran Medical Center i Brooklyn som viser hennes liv.

 

 

                    Fra Museet NYU Lutheran Medical Center i Brooklyn.   Foto: Tone Tjensvold Barstad

 

Foto: Tone Tjensvold Barstad

 

 

 

                               Foto: Tone Tjensvold Barstad

                                Foto: Tone Tjensvold Barstad

 

Elisabeth bodde frem til sin død i 1921 på gården Slettebø ved Egersund.

Hun er gravlagt på kirkegården i Egersund.

Familien Fedde i USA tok initiativ til å få laget en minneplate av Elisabeth Fedde.  Minneplaten er reist utenfor Feda Kirke og ble avduket 2. juli 2003 av slektninger fra USA.

               Minnesmerket som er reist utenfor Feda Kirke i Kvinesdal.  Foto : Tone Tjensvold Barstad

 

   

 

Graven til Elisabeth Fedde Slettebø og ektefellen Ole A.P. Slettebø – Egersund kirkegård

Foto: Tone Tjensvold  Barstad, oktober 2015

Tonette Elisabeth Fedde født 25.12.1850 på Feda – død 25.02.1921 Slettebø, Egersund                       og ektefelle                                                                                                                                                             Ole Andreas Pedersen Slettebø født 23.11.1843 Egersund – død 20.10.1924 Slettebø, Egersund

 

Jeg vil rette en takk til Sverre Jakobsen som har bidratt med stoff og bilder til denne historien.

Andre kilder som er brukt:

Årbok for Dalane «Kvinners virke» DF 1998 – 1999                                                                                  Kristin Kavli Adriansen, Sterk, fri og kallet – masteroppgave                                                                          Av A.S. Dancke: Erindring om Ole A.P. Slettebø og hustru Elisabeth Slettebø født Fedde 

John Mikal Dancke

Private opplysninger

5. september 2015 besøk på  NYU Lutheran Medical Center i Brooklyn. Fra venstre Tone Tjensvold Barstad og vår guide under vårt besøk på hospitalet, Pastor David Rommereim

 

Historien er skrevet av

Tone Tjensvold Barstad

president i Sons of Norway  Leiv Eiriksson Lodge Sandnes/Jæren                                                                                                                                    

Bryne, 10.11.2015 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

slektstreff 12. juli i Egersund

Når fransk slekt kommer til Norge for første gang og ønsker å finne røttene.... ja hva er vel mer naturlig enn å lage slektstreff.... som sagt så gjort!

11. juli landet 7 etterkommere etter min kjæres morfar, Arne Olsen, på norsk jord for første gang.

Det at min svigermor som var født i Paris kom til Norge som 12. åring og at hennes to eldre brødre ble værende i Frankrike, er en annen historie som en kan lese om i slektsboka jeg skrev til slektstreffet "Sogneprest Peter Olivarius Olsen - hans liv og etterkommere", om det har interesse :-)

Peter Olivarius og Louise fikk 7 barn, men bare 4 av dem etterkommere, så slekten er ikke så stor.
Arne var eldst og ble født i Pensacola i Florida i 1886.
Helene kom altså til Norge som 12 åring da begge foreldrene var døde, de to eldre brødrene Alfred og Fernard ble værende i Frankrike og fikk familier der.
Nå var det altså sønn til Alfred med familie som ønsket å finne sine røtter....

Vi var møtt mannsterke frem på Stavanger Lufthavn Sola for å ønske dem velkommen.

Det bar hjem til oss for lunch, hvor alle våre barn var til stedet slik at de fikk møtt dem.
Om kvelden kom Jans bror og kone for å spise middag sammen med oss og hva var mer naturlig enn å servere, middagen som alltid ble servert på prestegården 8. juli, laks til middag med jordbær til dessert.

Dagen etter var det slektstreff i Egersund som startet med Gudstjeneste i Egersund kirke for dem som ønsket det.

 

12.7.2015 I Egersund kirke før Gudstjenesten

Tone og Jan Barstad, Sven Arild og Anna K. Barstad sammen med våre franske slektninger.

Da jeg skrev slektsboken,  visste det seg at Peter Olivarius hadde oversatt salmen "The Lost Chord" til norsk i 1935 "Den tapte Harmoni".  Vi hadde noter og fikk Siri Smedvig til å fremføre salmen på norsk, sannsynligvis for første gang, i Egersund Kirke hvor sognepresten hadde hatt sitt virke i 23 år. En flott opplevelse som resulterte i massiv klapping.
Deretter dro vi alle til kirkegården for å legge ned krans på graven

 

Jan og søskenbarnet Alain legger ned kransen

til Peter Olivarius og Louise, her var alle samlet og det ble tatt et gruppebilde.
Vi hadde lokaler på Grand Hotell i Egersund, hvor vi satte hverandre stevne.
Et utrolig oppmøte ble resultatet, Jan og jeg mektig imponert og selvfølgelig veldig koselig når en først steller i stand et slikt arrangement.

Etter middag og drøs, dro vi gruppevis med maxi taxi til prestegården, hvor nåværende sogneprest var omviser. Her bodde Peter Olivarius og Louise med familie fra 1906 - 1924, så det var artig å komme inn og se hvor og hvordan de hadde bodd......

Vel tilbake var det kaker og kaffe og drøsen gikk.....

Franskmennene visste de hadde slekt i Norge, men hvor mange var ukjent.
De utrykket det slik, når vi kom i går kjente vi bare dere, neste gang vi kommer - JA for vi kommer tilbake, har vi mange vi kjenner i Norge!

For mange av de andre deltakerne ble kontakt gjenopptatt.....

En vellykket dag gikk mot slutt
i 21 tiden var vi vel hjemme på Bryne.....

Min 3. slektsbok "sogneprest Peter Olivarius Olsen - hans liv og etterkommere"

Vår franske familie ønsket å besøke Norge for første gang, og hva gjør en da...
jo arrangere slektstreff og slektsbok hører med på lasset...

Vi fikk beskjed i slutten av januar at 7 av våre slektninger bl.a. Jans søskenbarn, Alain med familie, ville komme for å finne røttene i Norge. Hvorfor hette de Olsen.... hvor var nå denne prestegården hvor farfar reiste fra til Paris....

Jeg startet på slektsboka midt i årsoppgjøret..... arbeider godt under press...
God hjelp fikk jeg av flere bidragsytere....   jeg hadde satt frist for innlevering av stoff til påske og boken måtte være ferdig redigert til slutten av april....
Alt gikk utrolig greit.
I slutt fasen hjalp min kjære sønn til å lese korrektur og ta boken over i et format som gjelder for bøker.... så var det bare for meg å sende filen til trykkeriet...

Litt nervepirrende var det at boken måtte være levert til meg innen 6. juli da slektstreffet skulle være
12. juli. Noen dager før kom bøkene levert på døra, da var det en som var glad.

Boken omhandler sognepresten/prost - han ønsker å være folkelig å kun kalles sogneprest,
Peter Olivarius og hustru Louise Olsen. Litt om deres foreldre og omtale av deres etterkommere.
Det er mye informasjon om livet for en prestefamilie.

Peter Olivarius var først prest i Høvåg ved Lillesand før han dro som sjømannsprest til Pensacola i Florida og Quebek i Canada.  Han vekslet på disse to stedene, sommerhalvåret i Canada og vinterhalvåret i Florida. Der ble de to eldste barna født. Så dro familien til Grong i Nord Trøndelag hvor de ble i 6 år og her ble 5 av deres barn født. Familien flyttet så til Brevik i Telemark og var der fra 1900 - 1906 hvor de deretter kom til Egersund og Dalane. I Egersund og Dalane ble familien boende hele livet.
I boken finnes en historie på flere sider fortalt av yngste datter, Anna. Hun forteller fra før foreldrene giftet seg og helt frem til 1970 årene.
Blant annet forteller hun om ankomsten til Egersund i 1906. Det var ikke så vanlig at det kom NYE mennesker til Egersund, så skolebestyrer Kohn hadde gitt Middelskolen fri og alle var samlet for å ta i mot prestefamilien på Dampskibskaien.  De ble fulgt inn til sentrum gjennom Strandgaten og hos familien Krohn ble det servert torskemiddag.  Mens prestefamilien spiste, ble flyttelasset bragt opp til prestegården på Husabø.  Etter ankomst skrev broren Alfred til sine tidligere klassekamerater i Brevik følgende: " i klassen i Egersund er vi 36 gutter og 8 lyspærer".  I Brevik hadde de ikke elektrisitet og Egersund var den første byen til å få elektrisitet i Rogaland, så dette var noe nytt.
Med andre ord, boken er også en historiebok!

Min tredje slektsbok er blitt godt mottatt og og nå minker det på antallet som er igjen.....

Slektsgranskerdagen i regi av DIS Rogaland, Slekt og Data 2014

30.10.2014

Den 19. slektsgranskerdagen ble åpnet lørdag 25. oktober av ordfører i Sola Kommune, Ole Gabriel Ueland.
Slektsgranskerdagen  gjennomføres i regi av DIS Rogaland, Slekt og Data.
I  Rogaland er dette et samarbeid mellom DIS Rogaland, Slekt og Data, Sola Historielag og Sons of Norway, et samarbeid som fungerer utmerket.  Jeg har vært koordinator de siste 4 årene.

De to siste årene har vi hatt arrangementet på Sola Kulturhus.  Der får vi disponere foajeen, et side rom og foredragssal, ypperlig til dette formålet og med god gratis parkeringsplass pluss kafe.

Ca. 300 personer var innom slektsgranskerdagen i 2014. 
Det var 20 stander representert. Sleksprogram, Historielag, Sons of Norway, DIS med forskjellige stander, Misjonsarkivet, Statsarkivet, Byarkivet og Jesu Kristi Kirke av siste dagers hellige.
En stor stand hvor det var hjelp å få for dem som ville få hjelp til å søke etter røtter pluss noen til.

Vi var heldige og fikk forfatter Sverre Mørkhagen som foredragsholder.
Han hadde nettopp utgitt sin tredje bok om emigrasjon fra Norge til USA  "Det norske Amerika".
http://www.vg.no/rampelys/bok/bokanmeldelser/bokanmeldelse-sverre-moerkhagen-det-norske-amerika/a/23351458/

Det ble full foredragssal, vellykket på så mange måter.

Fra 2015 venter et nytt kapitel - veien blir til mens en går!!

Sons of Norway - et år som president

01.01.2015:

Et år er gått siden jeg ble valgt og innsatt som president i Sons of Norway Leiv Eiriksson Lodge.
Det har vært et lærerikt år, sammen med et imponerende flott styret som har samarbeidet veldig bra.
Det har vært et spennende år både, ed utfordringe og opplevelser.
Mange interessante og dyktige foredragsholdere er jeg blitt kjent med gjennom året og ikke minst med medlemmene våre.

Jeg har vært så heldig å få delta i flere jubileer, Sons of Norway Lodger som har hatt runde tall som skulle feires.
Det startet  med Viking Lodge i Kvinesdal hadde jubileum i mars og hvor det var foranledningen til at jeg hadde turen over til New York/Brooklyn for å feire 17. mai.

Det var Kongress i Egersund i regi av Dalbuen Lodge, et flott gjennomført arrangement over 4 dager.
Vi var 3 fra Leiv Eiriksson Lodge som var representert



I midten av september var det Eidsvoll lodge som feiret 30 års jubileum og vi var to fra styret som representerte Leiv Eiriksson Lodge. Vi fikk oppleve et Eidsvoll "badet i sol", omvisning, hyggelig samvær med andre Sons lodger og medlemmer.


Det å formidle emigrantbudskapet er min drivkraft for å ha denne posisjonen i Leiv Eiriksson Lodge.
Første året, har også vært et år for læring.
Da jeg ble spurt om å ta vervet som president for et nytt år, var svaret JA.
Vi hadde innsettelse av nytt styret i desember og jeg ser frem til året som vi nå er over i.
Med meg har jeg fremdeles et solid styret, hvor vi sammen skal bidra til ennå et år med foredrag, hvor vi har fått dyktige foredragsholdere.

HVEM TROR DU AT DU ER - tur til Frankrike for å finne røttene, oktober 2014

OKTOBER 2014:
Så var tiden igjen kommet til en tur til Frankrike. Men denne gang til upløyd mark.
Vi bestemte oss for en tur til Loiredalen, videre til Bretagne og Normandie.
Når vi la turen gjennom Loiredalen, var det naturlig å besøke noe slekt, som tenkt så gjort.

Det var 15 år siden forrige gang vi besøkte den franske slekten, dvs. Jans søskenbarn.
Lørdagen var avsatt til en tur til Soize for å besøke Frederic og familien. Han og familien har besøkt oss mange ganger og det ble et koselig gjensyn.

Frederic, sønnene Emilien og Arthur + Jan.

 

 

 

 

Søndagen var vi invitert til middag hos Jean-Christian, sønn av Jans søskenbarn Alain. Her var hele grenen samlet for å treffe oss.

 

Jans søskenbarn Alain med sønnen Jean-Christian og datteren Marie Christine og deres familier.

 

Gamle bilder og brev ble funnet frem og gjennomgått og det dukket opp mye ny informasjon, spennende for en slektsgransker :-)

 

Jan og søskenbarnet, Alain.

 

 

Dette besøket kunne gjerne hatt tittelen "hvem tror du at du er" og TV programmet med samme tittel starter på norsk TV i dag.  Her var som sagt mye ny informasjon og mange undersøkelser gjenstår før vi vet svaret.

Før jeg/vi vet svaret, får det forbli vår hemmelighet.......

Men Jans morfar Arne Olsen fra Egersund

og hustru Fanny Lequennec fra St. Denard i Bretagne, ble viet i St. Malo 31. mai 1913, det stod svart på hvit.

 

Hva var mer naturlig enn å forsøke å finne ut hvor Jans besteforeldre var blitt viet.

Vi ankom St. Malo i Bretagne en sein ettermiddag og etter å ha sjekket inn på hotellet, forhørte jeg meg i resepsjonen hvor det ble viet par rundt 1910/1920.  Svaret var kjapt, samme sted som nå - i rådhuset. Jeg ble forklart hvor ++++ og vi var ikke sene om å ta turen ned til bykjernen og bevege oss innen for bymuren.

 

Der fant vi Rådhuset i St. Malo

 

 







 Døren til høyre var vielsesinngangen og andre dør til venstre, der var kontoret.

Etter hyggelig samtale med en ansatt, fikk vi beskjed om å komme i åpningstiden neste dag og så skulle de se hva de kunne gjøre for oss.

Dagen etter dro vi tilbake, en fantastisk følelse å være her, å vite at her hadde Arne og Fanny blitt viet.
Et ord er tilstrekkelig,
FANTASTISK

 

 

Her er vi i vielsesrommet hvor Arne og Fanny, Jans morfar og mormor ble viet

31. mai 1913.

Inngangen til rådhuset i St. Malo - bye for denne gang.

Etter besøket har vi flere spørsmål enn svar.....
Her er noen nøtter å knekke.....